Er vi skapt for å leve sammen i par?
eg meina.. for viss vi virkeli e det, koffor i inste h*lvete skal det vere så vanskelig å finne den andre parten?
greit nok for dei jentene som ser ut som Miss America liksom, og som får alle gutta dei vil ha. men ka om du berre e ei vanlig, kansje ikkje helt vanlig, men likevel «normal» jente.. som leiter etter en å holde rundt, vere glad i, kansje til og med elske?
Og når den jenta endelig finner THE ONE, han som får hjerte til å banke ekstra fort, han som har et smil som lyser opp alt det grå, han som får ho til å le, han som alltid veit ka han skal sei for å få ho til å smile, han, den vakraste mest nydelige personen in life. Når ho endelig finner han… så vil han ikkje ha ho, nei, han vil ha noken som er «bedre», flinkere, søtere, meir sexy, meir sjølsikker.
Så ka sitter då denne jenta igjen med? hjertesorg.
det er for j*vlig, rett og slett.. ingen fortjener å føle den smerta det gir.. men likevel, så er det nettopp den smerta dei fleste kommer til å måtte føle.
og det er når man sitter der, med knust hjerte, bilde av han mellom hendene, tårene rennende nedover ansiktet, at man kan spørre seg sjøl, er vi skapt for å leve sammen i par?
Man veit jo at man ikkje burde miste motet over en enkel gutt, men denne gutten var kansje ikkje so veldi «enkel»… du føler det som om du har mista en bit av deg sjøl, at han tok med seg en bit av hjertet ditt då han forlot deg..
Likevel, så går livet utrulig nok vidare.
men navnet hans vil aldri bli glemt, smilet hans vil aldri falme i tankane dine, og hjertet ditt vil kansje aldri stoppe å banke for han.
Æsj, for noke dritt.